Hopp til innhold

Den skotske opplysningstiden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Edinburgh var stedet hvor den skotske opplysningstiden blomstret.
James Watts dampmaskin var en betydelig pådriver for den industrielle revolusjon.

Den skotske opplysningstiden var en periode i Skottland på 1700-tallet som var karakterisert av en bølge av intellektuelle og vitenskapelige prestasjoner. Ved 1750 var skottene, en tid et av de mest tilbakestående land i Europa, blant de mest lese- og skrivekyndige borgerne i Europa, med en beregnet andel på 75 prosent.[1]

Parallelt med den humanistiske og rasjonelle framveksten i den europeiske opplysningstiden i samme epoke frambrakte den skotske opplysningstiden den grunnleggende betydning av menneskelig fornuft kombinert med en avvisning av enhver autoritet som ikke kunne bli rettferdiggjort ved fornuft. Skotske tenkere hadde en optimistisk tro på menneskets muligheter til påvirke endringer til det bedre i samfunnet og naturen, rettledet kun ved fornuft.

Blant periodens framganger var prestasjoner innenfor emner som filosofi, politisk økonomi, ingeniørvitenskap, arkitektur, medisin, geologi, arkeologi, jus, jordbruk, kjemi og sosiologi. Blant de mest framragende skotske tenkerne og forskerne i løpet av denne tiden var Francis Hutcheson, Alexander Campbell, David Hume, Adam Smith, Thomas Reid, Robert Burns, Adam Ferguson, John Playfair, Joseph Black og James Hutton.

Den skotske opplysningstiden hadde innflytelse langt utenfor Skottland, ikke bare på grunn av den aktelse som skotske prestasjoner hadde i Europa og andre steder, men også på grunn av at tankene og holdningene ble fraktet over Atlanterhavet som en del av den skotske diaspora som hadde sin begynnelse i samme epoke. Som et resultat ble et betydelig andel av teknologisk og sosial utvikling i USA, Canada og New Zealand på 1700- og 1800-tallet utført av utvandrede skotter.

Etter unionen med England i 1707

[rediger | rediger kilde]
David Hume, oljemaleri av Allan Ramsey, 1766
Adam Smith i profil, 1878

I perioden som fulgte loven Act of Union 1707 som forente Skottland og England i en felles union i statsdannelsen Storbritannia ble Skottlands posisjon i verden endret radikalt. Etter reformasjonen i Skottland ble mange skotske akademikere lærere og forelesere i de store byene på kontinentet, men med begynnelsen og den raske ekspansjon av det nye britiske imperiet kom en oppgang for filosofiske tanker i Skottland og et nær forbløffende mangfold av tenkere.

Skottland var et av de fattigste[2] land i Vest-Europa i 1707, men greide å vende sin oppmerksomhet til den større verden uten engelsk motstand. Skottland blomstret ved de økonomiske fordelene fra frihandelen innenfor det britiske imperiet sammen med de intellektuelle fordelene av å ha etablert Europas første offentlige utdanningssystem siden antikken. Under disse to parallelle stimulansene begynte skotske tenkere å utfolde seg og sette spørsmålstegn ved antagelser som tidligere var blitt tatt for gitt; og med Skottlands tradisjonelle politiske og kulturelle forbindelser med Frankrike, på denne tiden kjerneområdet for den europeiske opplysningstiden, begynte skotter å utvikle en unik praktisk gren av humanismen i en slik grad at Voltaire uttalte «Vi ser til Skottland for alle våre tanker om sivilisasjon».[3][4]

Erfaringfilosofi og induktiv resonnering

[rediger | rediger kilde]
James Clerk Maxwell, matematiker.
James Hutton, den første moderne geolog, maleri ved Abner Lowe

Den første betydelige skotske opplysningstenker var Francis Hutcheson,[5] som holdt et sete i filosofi ved Universitetet i Glasgow fra 1729 til 1746. Som en moralfilosof med alternativer til tankene til Thomas Hobbes, var en av Hutchesons mest betydelige bidrag til verden var prinsippet om nytte og konsekvenser hvor dens dyd er hva det kan anskaffe, eller i hans egne ord, «den største lykke for flest mulig.»

Mye av hva som er blitt den vitenskapelige metode (kunnskap, bevis, erfaring og årsaksforhold) og en del moderne holdninger om forholdet mellom vitenskap og religion ble utviklet av David Hume. «Som mange av de begavede skotter aktet han den nye vitenskapen til Kopernikus, Bacon, Galileo, Kepler, Boyle, og Newton; han trodde på den eksperimentelle metode og avskydde overtro.»[5]

Adam Smith utviklet og utga i 1776 Nasjonenes velstand, det første verk i moderne samfunnsøkonomi. Denne berømte studien hadde en øyeblikkelig innflytelse på den britiske økonomiske politikk og former fortsatt dagens diskusjoner om globalisering og tariffer.[6]

Tenkere fra den skotske opplysningstiden utviklet hva David Hume kalte «vitenskapen om mennesket»[7] som ble uttrykt historisk i verker av slike som James Burnett, Adam Ferguson, John Millar, og William Robertson, som alle flettet en vitenskapelig studie av hvordan menneskene oppførte seg i eldre og primitive kulturer med en sterk forståelse av modernitetens bestemmende krefter. Samlingssteder i Edinburgh som blant annet «The Select Society» og senere ble kalt for «The Poker Club» var blant de mange smeltedigler hvor flere av de ideer preget den skotske opplysningtidens tanker oppsto.

Fokuset for den skotske opplysningstiden strak seg fra intellektuelle og økonomiske emner til særskilte vitenskapelige som i verkene til William Cullen, lege og kjemiker, James Anderson, en advokat og agronom, Joseph Black, fysiker og kjemiker, og James Hutton, den første moderne geolog.[5][8]

Mens den skotske opplysningstiden er tradisjonelt betraktet for å ha hatt sin avslutningen mot slutten av 1700-tallet,[7] var det et uforholdsmessig stort antall skotsk bidrag til britisk vitenskap som fortsatte i ytterligere femti år eller mer, takket være figurer som James Hutton, James Watt, William Murdoch, James Clerk Maxwell, Lord Kelvin og Walter Scott. Denne tradisjonen kan også bli sett i senere politiske ledere som sosialdemokratene Keir Hardie og Ramsey MacDonald og mange av lederne Det liberale parti og Fagforeningledere. Igjen gjentok dette seg i USA, Canada og New Zealand hvor et stort antall av sosialdemokratene og liberale politiske figurer var skotter.

«En engelsk besøkende til Edinburgh i løpet av blomstringstid til den skotske opplysningstiden bemerket: «Her jeg står ved hva som kalles Cross of Edinburgh, og kan i løpet av noen få minutter ta 50 genier og lærde menn i hånden.» Det er en treffende oppsummering av utbruddet av pionerende intellektuell aktivitet som skjedde i Skottland på andre halvdel av 1700-tallet.
Det var en tett knyttet gruppe: de fleste kjente hverandre; mange var nære venner; en del var beslektet via ekteskap. Alle var politisk konservative, men intellektuelt radikale (unionister og progressive), høflige, vennlige og mottakelige. De ble stimulert av enorm nysgjerrighet, optimisme for menneskelig framgang og misfornøyd med de gammeldagse teologiske strider. Sammen skapte de en kulturell gullalder.»
– Magnus Magnusson, New Statesman[7]

Nøkkelfigurer

[rediger | rediger kilde]

Pluss to som besøkte og brevvekslet med de lærde i Edinburgh[8]:



«De lærde skottene var bemerkelsesverdig ulik de franske filosofene; faktisk var de forskjellige fra alle andre grupper av filosofer som noen gang har eksistert. I en gigantisk studie, The Sociology of Philosophies (Filosofenes sosiologi) som ble utgitt i 1998, har Randall Collins satt sammen strukturerte portretter av tidlige hendelser i filosofi, både vestlig og østlig. Typisk er de mest betydningsfulle figurer i en gitt klynge av tenkere (kanskje tre eller fire menn) og de vil ri i midten samtidig som de kultiverte allianser med andre tenkere eller studenter i utkanten.
I den skotske gruppe var det imidlertid lite av å bruse med fjærene, anklager, og det eksklusive inderlighet som i Diderot-d’Alembert-sirklene, eller den hensynsløse atmosfære som er funnet i Tyskland i den gruppen som omfattet Fichte, Schelling-brødrene og Hegel; eller av den bevisste glamour hos eksistensialistene etterkrigstidens Paris. Skottene var heftig uenig med hverandre, men de manglet temperamentet for høymoralsk drama av krangler, avsvergelser, og forsoninger. Hutcheson, Hume og Smith, sammen med Adam Ferguson og Thomas Reid, var alle godt kjent, men ingen av dem var i nærheten av de kultfigurer som Hegel, Marx, Emerson, Wittgenstein, Sartre, eller Foucault ble det.
I en forbausende grad støttet de hverandres prosjekter og utgivelser og kunne ha diskutert i en klubb som også omfattet amatører (som poesiskrivende leger eller advokater med en interesse i vitenskap) eller i et røykfylt bakrom i en mørk kro i Edinburgh. Alt i alt, som gruppe synes de mer som en lærd utgave av Dickens' samtalende og velvillige Pickwick-klubb.»
– David Denby, The New Yorker[5]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Herman, Arthur (2003): The Scottish Enlightenment: The Scots' Invention of the Modern World. 4th Estate, Limited. ISBN 1841152765.
  2. ^ Herman, Arthur (2001): How the Scots Invented the Modern World (Hardcover: ISBN 978-0609606353, Paperback: ISBN 978-0609809990). Crown Publishing Group.
  3. ^ Barroso, José Manuel, 11. president i Europakommisjonen (28. november 2006): «The Scottish enlightenment and the challenges for Europe in the 21st century; climate change and energy». Enlightenment Lecture Series, Edinburgh University. «Jeg vil forsøke å vise hvorfor Voltaire hadde rett da han sa: Nous nous tournons vers l’Écosse pour trouver toutes nos idées sur la civilisation [vi ser til Skottland for alle våre tanker om sivilisasjon].»
  4. ^ «Visiting The Royal Society of Edinburgh...». Royal Society of Edinburgh. Første gang utgitt i The Scotsman, lørdag 4. juni 2005. «Skottland har en stolt arv av vitenskap, forskning, oppfinnelser og nyvinninger, og kan gjøre krav på en del av største tenkere og største oppdagelser siden Voltaire skrev disse ordene for 250 år siden.»
  5. ^ a b c d David Denby (11. oktober 2004): «Northern Lights: How modern life emerged from eighteenth-century Edinburgh». The New Yorker. Anmeldelse av James Buchans Crowded With Genius: Edinburgh's Moment of the Mind (Capital of the Mind: Edinburgh in the UK) HarperCollins, 2003. Innbundet: ISBN 0-06-055888-1, ISBN 978-0060558888. «Opprinnelsen var Francis Hutcheson, en form for all-opplysningsfigur som fra 1729 og fram til hans død i 1746 holdt et sete i moralfilosofi ved Universitetet i Glasgow hvor han brøt med tradisjonen ved å holde forelesninger på engelsk i tillegg til det vanlige forelesningspråket i tiden, latin. Hutcheson, som hyppig besøkte Edinburgh, var Adam Smiths lærer og han oppmuntret Humes tidligste anstrengelser. Han var mistenksom overfor metafysikk eller alle påstander som ikke var basert på observasjon eller erfaring. Empiri og den induktiv metode var trompetstøtet for den skotske opplysning. Det intellektuelle brudd med fortiden var drastisk og tilsynelatende uomstøtelig. I senere år har forskere forsøkt å spore det grunnleggende i moderne psykologi, antropologi, tidlig vitenskap, og teorier om det borgerlige samfunn og frie utdannelse til 1700-tallets Skottland.» Oversatt av Wikipedia.
  6. ^ Fry, Michael (1992): Adam Smith's Legacy: His Place in the Development of Modern Economics. Paul Samuelson, Lawrence Klein, Franco Modigliani, James M. Buchanan, Maurice Allais, Theodore Schultz, Richard Stone, James Tobin, Wassily Leontief, Jan Tinbergen. Routledge. ISBN 978-0415061643. «Adam Smiths arv førte sammen ti nobelprisvinnere i økonomi, det største antallet siden prisen ble opprettet i 1969. De utforsket emner så forskjellige som Smiths bruk av data, hans holdninger til menneskelig kapital, og hans syn på økonomisk politikk. Arvinger til Smith og ledere av faget, bidragsyterne reflekterte også på samfunnsøkonomiens nåværende vesen, beskatning i det omfang hvor målestokken var det referansepunkt som ble etablert av dens grunnlegger.»
  7. ^ a b c d Magnus Magnusson (10. november 2003): «Northern lights» Arkivert 29. mars 2012 hos Wayback Machine.. New Statesman. Anmeldelse av James Buchans Capital of the Mind: Edinburgh (Crowded With Genius: Edinburgh's Moment of the Mind in the U.S.) London: John Murray ISBN 0719554462.
  8. ^ a b Repcheck, Jack (2003): «Kapittel 7: The Athens of the North» The Man Who Found Time: James Hutton and the Discovery of the Earth's Antiquity. Cambridge, Massachusetts: Basic Books, Perseus Books Group. ss. 117–143. ISBN 0-7382-0692-X. «På listen skulle det også legges til to menn som aldri levde i Edinburgh, men som besøkte og opprettholdt en aktiv korrespondanse med forskerne: Ben Franklin (1706-1790), statsmannen og den talentfulle polyhistor som oppdaget elektrisitet; og Erasmus Darwin (1731-1802), Charles Darwins bestefar og forfatter av en forutgående teori om evolusjon.»
  9. ^ Manning, Phillip (28. desember 2003): A Toast To Times Past. Chapel Hill News. «Burns skrev sangen [Auld Lang Syne] i 1788 under den intellektuelle blomstringen som er kjent som den skotske opplysningstid. Burns var en del av selskapelig gruppe i Edinburgh viss skrifter og tanker skapte opplysningstiden. En av de mest originale tenkerne i denne gruppen, mannen viss verk ville stimulere Charles Darwins ideer om evolusjon, var en velstående godsherre ved navn James Hutton. Han oppdaget uendeligheten i vår fortid, de tapte dager som Burns så uttrykksfullt skrev om.»
  10. ^ Cambridge University Press. «Andrew Fletcher: Political Works».
  11. ^ Allan, David: «A Hotbed of Genius: Culture and Society in the Scottish Enlightenment» Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.. University of St Andrews.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Derry, J. F.: Darwin in Scotland: Edinburgh, Evolution and Enlightenment. Whittles Publishing, 2009. Paperback: ISBN 1904445578.
  • Daiches, David; Jones, Peter; Jones, Jean (red.):
  • A Hotbed of Genius: The Scottish Enlightenment 1731-1790. Edinburgh University Press, 1986. Hardcover: ISBN 0 85224 537 8.
  • Buchan, James: Crowded With Genius: Edinburgh's Moment of the Mind. Harper Perennial 2004. Paperback: ISBN 006055889X, ISBN 978-0060558895.
  • Devine, Thomas: The Scottish Nation: A History 1700-2000. Viking 1999. Hardcover: ISBN 0670888117, ISBN 978-0670888115
  • Broadie, Alexander: The Scottish Enlightenment: The Historical Age of the Historical Nation. Birlinn 2002. Paperback: ISBN 1-84158-151-8, ISBN 978-1841581514.
  • Galvin, Robert W.: America's Founding Secret: What the Scottish Enlightenment Taught Our Founding Fathers. Rowman & Littlefield, 2002. Hardcover: ISBN 0-7425-2280-6, ISBN 978-0742522800.
  • Broadie, Alexander (red.): The Cambridge Companion to the Scottish Enlightenment. (Cambridge Companions to Philosophy) Cambridge University Press, 2003. Hardcover: ISBN 0521802733, ISBN 9780521802734.
  • Bruce, Duncan A.: The Mark of the Scots: Their Astonishing Contributions to History, Science, Democracy, Literature, and the Arts. Kensington Books, 2000. Paperback: ISBN 0-8065-2060-4, ISBN 978-0806520605.
  • Fry, Michael: How the Scots Made America. Thomas Dunne Books, St. Martin's Press, 2004. Hardcover: ISBN 0-312-33876-7, ISBN 978-0312338763.
  • Lynch, Michael: Scotland: A New History. Pimlico, Random House, 1992 (nyutgave). Paperback: ISBN 0-7126-9893-0, ISBN 978-0712698931.
  • Allan, David: Virtue, Learning and the Scottish Enlightenment: Ideas of Scholarship in Early Modern History. Edinburgh University Press, 1993. ISBN 978-0748604388.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_skotske_opplysningstiden&oldid=23285707»